Fra salme139 , av Divid.
Herre, du ransaker
meg og du vet –
du vet om jeg
sitter eller står,
på lang avstand kjenner du mine tanker.
på lang avstand kjenner du mine tanker.
Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
Før
jeg har et ord på tungen, Herre,
kjenner du det fullt ut.
Bakfra og forfra
omgir du meg,
du har
lagt din hånd på meg.
Det
er et under jeg ikke forstår,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte
det.
Hvor skulle jeg gå fra din pust,
hvor kunne jeg flykte fra ditt
ansikt?
Stiger jeg opp til himmelen, er du der,
legger jeg meg i dødsriket, er du
der.
Tar jeg
soloppgangens vinger
og slår meg ned der havet ender,
og slår meg ned der havet ender,
da fører din hånd meg også der,
din høyre hånd holder meg fast.
din høyre hånd holder meg fast.
Jeg
kan si: «La mørket skjule meg
og lyset omkring meg bli natt.»
Men mørket er ikke mørkt for deg,
natten er lys som dagen, mørket er som lyset.
For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt
laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg
godt.
Knoklene mine var ikke skjult for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis og
vevd dypt i jorden.
Dine øyne så meg da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp i din bok,
de fikk form før én av dem var
kommet.
Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!
Teller jeg dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.
- -
- - -
- -
Ransak meg, Gud, og
kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker!
Se om jeg følger
avguders vei,
og led meg på
evighetens vei!